I sin leder 24. desember 2019, går VG hardt ut mot rusrefomutvalgets utredning og forslag til ny ruspolitikk. VG mener at noen av forslagene er for ytterliggående til at disse kan forene både forebygging og behandling. Det er særlig forslagene som omhandler samfunnets reaksjoner på besittelse av rusmidler som får VG til å steile.
VG synes til å mene at atferdskorrigering er linjen å gå, hvis man har til hensikt å endre destruktiv atferd, i denne sammenheng bruk av illegale rusmidler. Atferdskorrigering, bedre kjent som belønning og straff, har lenge vært en misforstått metode som benyttes innenfor en rekke institusjoner i Norge i dag.
VG synes ikke til å kunne forklare hva det er med straff som gjør at vi bør fortsette å bruke dette som tilnærming, men viser til en korrelasjon mellom at Norge har benyttet straffeforfølgning av unge brukere og at Norge er blant landene i Europa med lavest andel unge cannabisbrukere. Dette kan jo virke fornuftig, men det er likevel en feilslutning.
Korrelasjoner kan ikke fortelle oss noe om årsaksforhold, noe som betyr at VG gjetter at det må være en årsakssammenheng mellom straffeforfølgelse og reduksjon i cannabisbruk. Jeg kan foreslå flere faktorer som i like stor grad kan vise samvariasjon med cannabisbruk. Kulturelt syn på cannabis kan være en faktor, dårlige karakterer på skolen en annen, melaninfattig hud kan være en tredje faktor, og en fjerde faktor kan være lufttemperatur og dårlig vær. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men det er nok ingen som vil gå god for at årsaken til reduksjon i hasjbruk er at det er ti grader og regn.
Bruk av belønning og straff som pedagogisk virkemiddel springer ut fra læringspsykologien, hvor man oppdaget at man kunne forme dyrs atferd gjennom stimulering som etterfulgte atferden, kjent som operant betinging.
Duer som viste en tilfeldig atferd, for eksempel å snurre rundt i ring, ble matet umiddelbart etter at atferden ble vist. Etter noen repetisjoner av snurring og mating, lærte duene at de måtte snurre for å få mat. Mat er i dette tilfellet en belønning, fordi det øker hyppigheten av snurrende duer. Vi bruker den samme teknikken når vi skal lære familiens nye valp å sitte, ligge og gi labb. Vi kan også bruke straff for å påvirke atferd. Hvis familiehunden hopper på en nyankommen gjest, påfører vi hunden et ubehag ved å kjefte. Atferden stopper vanligvis opp, i hvert fall for en liten stund.
Men i hvor stor grad påvirker straff, eller ubehag, vår atferd og personlighet?
Også opphavsmannen til operant betinging B. F. Skinner, var skeptisk til bruk av straff. Hans observasjoner var at straff sjeldent endret uønsket atferd, men førte til midlertidig undertrykkelse av handlingen. Det må også tas med i beregningen at straff innenfor psykologiens verden ikke defineres som straff, så lenge det ikke reduserer forekomst av atferden. Vi kan her trekke frem at fengselsstraff i seg selv ikke egner seg for å fjerne kriminalitet. Det finnes for mange gjengangere i Norges fengsler, til at vi kan tillate oss å tenke at frihetsberøvelse fjerner sannsynligheten for at tidligere innsatte skal gjøre en kriminell handling igjen. Derfor har også kriminalomsorgen etter hvert gitt tilbud til innsatte om terapeutisk behandling, utdanning, oppfølging og meningsfulle aktiviteter gjennom fengselsoppholdet og i tillegg hatt fokus på et bedre ettervern.
Belønning og straff er enkle teknikker som er effektiv å ta i bruk når vi skal lære enkle atferder, for eksempel å få duer til å snurre rundt i ring og hunder til å gi labb. Kompleks, menneskelig atferd derimot krever komplekse intervensjoner. Når det er flere faktorer som påvirker at atferden skjer, er det naivt å tro at straff skal kunne fjerne den.
Jeg jobber tett på gutter som både utforsker rusmidler og utfordrer autoriteter. Gjennom den erfaringen, har jeg sjeldent sett at ransaking, stripping og andre straffende metoder, som inndragning av mobiltelefoner for å avsløre et større kriminelt nettverk, eller for å isolere ungdommen fra sitt sosiale miljø, har gitt resultater vi kan skryte av. Tvert om.
Jo mer vi voksne kriminaliserer ungdommer, jo mer tillegger de seg identitet som kriminell, på siden av samfunnet. Og jo mer distanserer vi oss fra dem, ved å lage fiendebilder av oss selv.
Nettopp fordi straff har vist seg å i beste fall ha dårlig pedagogisk effekt, og i verste fall være skadelig, har skolene etter hvert gått vekk fra programmer og tiltak som vektlegger belønning av prososial atferd og straff av det motsatte. En tenker ikke lengre at barn får spontane selverkjennelser av å sitte i skammekroken for å tenke over hvor slem de har vært. Sunn utvikling springer ut fra positive, trygge og omsorgsfulle relasjoner med voksne som bryr seg om, og er nysgjerrig på barnets indre tanker, følelser og intensjoner. Det er på høy tid at denne kunnskapen overføres til hvordan vi tenker om forebygging, og om større barn som tar del i handlinger som bekymrer oss.
Rebekka Lossius
Kari Lossius Psykologpraksis 