Pakkeforløpene for psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet er en realitet, men vet vi helt sikkert at det disse pakkene pasientene trenger -og vil alle passe inn i disse pakkene?
De norske ruspakkene er et resultat av et fruktbart samarbeid mellom fagfolk, brukere og helsemyndigheter. De legger vekt på brukermedvirkning og pårørende og de understreker betydningen av å lage gode løp for alle pasienter uansett hvor du bor i Norge. Det er utrolig bra, for det vil sannsynligvis kreve en massiv utbygging av nye og gode tjenester rundt omkring i det ganske land.
Men det er noe med dette ordet: ”pakkeforløp”. Jeg liker det ikke, jeg har prøvd å venne meg til det, men får det ikke til. Det er rett og slett ikke mulig for meg å like ordet pakkeforløp. Helt siden jeg hørte det for første gang på en konferanse i Danmark har jeg mislikt det. Den gangen reagerte jeg ikke bare på ordet, jeg reagerte ennå sterkere på det som ble sagt om pakkene.
Danskepakkene var nøye designet etter ulike diagnoser, her under antall timer, målepunkter og finurlige meldesystem. For eksempel bestod angstpakken av 15 timer kognitiv terapi, mens pakken for personlighetsforstyrrelser var på 40. Dette var en av de lidelsene som fikk flest antall timer og flere behandlere tok til ordet for å gi pasientene alvorlige diagnoser slik at de kunne få tilstrekkelig tid til å gjennomføre den behandlingen de trengte.
Vi norske ristet på hodet og takket høyere makter for at dette kun var et dansk fenomen. I Danmark hadde finanskrisen nådd terapirommet som nå ble styrt av bunnlinjen. Vi hadde heldigvis oljen.
Som alle vet er dette historie. Helt uavhengig av oljeprisene har vi fått pakker innen kreftbehandling og både politikere og helsearbeidere snakker i dag om pakkeforløp med den største selvfølgelighet. Nå er turen kommet til psykisk helse og rusfeltet. Forløpene er nå pakket inn, de har vært ute på høring og mange har engasjert seg underveis. Bra er det, for ruspakken(e) vil danne grunnlaget for behandling i mange år fremover. Da er viktig at alle forhold blir drøftet skikkelig, for som Espen Arnevik skrev i Tidsskriftet for Norsk psykologforening i 2016 er kreft noe annet en rus. Det er kanskje lettere å predikere utviklingen av en kreftsvulst enn en ruslidelse. Selv om kreft heller ikke bare er kreft, så vil de aller fleste kreftpasienter vil takke ja og stille opp til avtalt behandling.
Forskning har vist at pasienter med en rusmiddelavhengighet vil lettere oppleve ambivalens og risikerer i større grad enten å ikke møte opp til avtalen eller droppe ut av behandlingen. Risikofaktorer for tilbakefall og hva som kjennetegner god oppfølging vil også måtte bli veldig forskjellig avhengig av diagnose, alvorlighetsgrad og tilleggsbelastninger. Tidligere avdelingsdirektør i Avdeling for Rusmedisin Ola Jøsendal sammenlignet rusbehandling med månelanding. Det er et godt bilde på hvor komplekst og sammensatt dette fagfeltet er.
Så kanskje må vi spørre oss: Kan månelandinger favnes av pakkeforløp, eller hvordan kan vi lage pakker som blir gode redskaper og hjelpemidler i dette ofte krevende, men særs givende arbeidet?
I 2019 blir pakkene en realitet. Jeg håper de gir rusfeltet et faglig løft til glede og nytte for både brukere og fagfolk. Men stadig jeg kjenner på en sterk uro over å måtte forholde meg til dette ordet. Pakkeforløp er et fremmedgjørende begrep som ikke gir assosiasjoner til faglig god behandling som dette egentlig handler om.
God behandling er å bygge opp gode relasjoner, vise respekt og likeverd, kunne lytte, prøve å forstå, sette mål, justere gamle mål, lage nye, starte på nytt, bekrefte følelser og tanker, se sammenhenger, lage planer for så å lage nye planer og å aldri gi opp – og det er ikke sikkert at alt dette kan puttes i en pakke, eller kunne noen hoste opp et mer potent ord enn det blodfattige pakkeforløpet.
Kari Lossius
Kari Lossius Psykologpraksis 