Krympflasjon gjelder også i psykiatri og rusbehandling

Innlegget er først publisert på psykologisk.no. Foto: Privat.

Språkrådet har kåret krympflasjon til årets ord. Ordet henviser til når størrelsen av en vare blir mindre, selv om prisen står stille, eller øker. Sjeldent har årets nyord vært mer passende for tilstanden i Helse-Norge, skriver Rebekka og Kari Lossius.

Mens de store matvarekjedene blir ettergått i sømmene og butikksjefen må svare på hvorfor sjokoladeposen veier mindre, men selges til samme pris som før, slipper regjeringen og helseministeren unna de ubehagelige spørsmålene om hvordan krympflasjon vil virke inn i våre helsetjenester de neste årene.

Nytten skal stå i tråd med forventet ressursbruk

Fra nyttår mister pasienter innen rus og psykiatri 500 døgnplasser. Helse Sør-Øst har i disse dager sagt opp sine avtaler med ideelle organisasjoner, og alle som har fulgt med i nymotens tenkning om behandling av psykiske lidelser og ruslidelser, vet at det er en politisk ambisjon om å redusere døgnplasser generelt, og langtidsplasser spesielt.

Nedbyggingen er tuftet på antakelser om at det er kostbart og lite effektivt å gi mennesker med psykiske lidelser og rusutfordringer tid i døgnbehandling til å kunne endre seg.

Fjonge formuleringer og helbyråkratiske begreper tildekker elegant vår egen tilkortkommenhet i møte med kompliserte pasientsaker. Behandlingen skal være «kostnadseffektiv».

Dette kan oversettes til at nytten av behandlingen skal stå i tråd med forventet ressursbruk. I praksis gir kostnadseffektiv behandling utslag i at pasienter som har vært i systemet over tid, avsluttes fordi de ikke møter behandlerens forventninger om progresjon i terapi.

Symptomkombinasjonen vil overstige flere hundrede millioner

I poliklinikkene er det sterkeste presset om å gjøre vurderinger av hvorvidt behandlingen er kostnadseffektiv. Dette har blitt en stor del av hverdagen til psykologer i poliklinikker landet over, etter at antall døgnplasser har blitt halvert de siste 20 årene, og stadig flere og sykere pasienter må møte til poliklinisk behandling.

Nå er det lenge siden fagfolk tenkte at det finnes en quick fix innen dette feltet, eller at mer spesialisering er lik mer effektiv behandling. Vi trenes opp i modeller og metoder som skal gi oss en oppskrift på hvordan rette opp i spesifikke lidelser.

Men menneskene som sitter fremfor oss, lar seg sjeldent plassere innenfor de bestemte kategoriene som diagnosene representerer. I DSM-5 finnes det over en halv million symptomkombinasjoner for PTSD, og med en komorbid lidelse vil symptomkombinasjonen overstige flere hundre millioner.

I spesialisthelsetjenesten er komorbiditet regelen fremfor unntaket.

Vi vet at psykiske lidelser og rusproblemer henger sammen med oppvekstfaktorer som ofte involverer alvorlige traumer, såre barndomsminner, vanskelig skolegang, sosiale utfordringer, vansker i nære relasjoner, tapte muligheter og tapte leveår.

Behandlingen vi gir, er like avansert som hjernekirurgi, men med helt andre metoder.

I helsesektoren er det bare tapere

Dette er et arbeid som krever tid og tålmodighet, et arbeid som krever behandlere som tør å fjerne blikket fra ICD-10 for å rette fokus mot det grunnleggende menneskelige i oss: Behovet for å bli anerkjent som et verdifullt menneske til tross for at ting har gått skeis, behovet for å finne mening, et fellesskap med andre, behovet for å få hjelp med å regulere vonde følelser, behovet for å kjenne tillit til at den som skal hjelpe er til å stole på.

Behovet for at noen skal tåle at du trenger tid. Etter årevis med grunnleggende utrygghet og sosial utenforskap, trenger pasienten tid.

For mange vil nettopp muligheten til å knytte seg til en behandlingsinstitusjon over tid, være av avgjørende betydning for å lykkes med en snuoperasjon. Og for å lykkes med dette, må institusjonene eksistere. I dag øker ventetiden i takt med at døgnplasser legges ned. De 500 behandlingsplassene som forsvinner sammen med fritt behandlingsvalg, er billigere i drift enn de offentlige plassene.

Vi planlegger nå for et helsetilbud med færre senger som er dyrere å bruke, akkurat slik som matvarekjedene gjør med sjokoladeposene. Det er bare en vesensforskjell: Matvarespekulantene tjener penger på det de gjør. I helsesektoren er det bare tapere. Og de som taper mest under denne krympflasjonen, er mennesker som hadde en drøm og et håp om et bedre liv.

-Rebekka Lossius og Kari Lossius