«Jeg er spent på hva som egentlig feiler meg» sier hun, en ung kvinne på ca. 30, og fortsetter: «Jeg er til utreding nå og venter på hva psykologen kommer frem til. Psykologen lurer på om jeg har angst eller en unnvikende personlighetsforstyrrelse. Men jeg har enda noen flere skjemaer som skal fylles ut før hun vet noe sikkert».
Hun forteller videre at timene til nå har blitt brukt til å fylle ut ikke ett eller to, men mange spørreskjemaer, og hun har ennå ikke fått tid til å snakke om det hun egentlig søker hjelp for.
Jeg er helt sikker på at ikke alle pasienter blir møtt av behandlingsapparatet på denne måten, men jeg er like sikker på at hun ikke er den eneste. Standardiserte prosedyrer spekket med ulike kartleggingsinstrumenter er blitt en så integrert del i behandlingen at det mange ganger er blitt selve behandlingen.
Ikke sjeldent kan vi få en følelse av at pasientene tror at diagnosen deres finnes et sted i tallkodene i testene.
«Jeg vet ikke hva som feiler meg, ikke psykologen heller, ikke før «klinisk cut-off» på testen leses av.»
Hvordan har vi havnet her, vi som fikk den lengste utdannelsen i å forstå andre mennesker, vi som ble opptrent til å snakke med mennesker om deres utfordringer og opplevelser? Vi fikk gjennom 6 år rikelig tid til å lære oss å lytte, tenke, stille kloke spørsmål, reflektere, utfordre og utforske sammen med pasienten hva som vil være den beste behandlingen og målet for terapien.
Vi har lært nok til å vite at alle mennesker er unike og at upresise skjemaer med relativt lav validitet sjeldent gir oss de svarene vi trenger. Havnet vi her fordi vi i økende grad er blitt engstelige for å gjøre feil? Kan angsten for å gjøre feil ha økt behovet for å vite at alle kodene er krysset av på riktig sted hvis noe skulle gå galt? Ble det på veien viktigere å dokumentere at prosedyren for behandlingen ble fulgt slik at vi kunne «(be)vise» at pasienten fikk forsvarlig behandling?
Eller havnet vi her fordi vi tenker at psykologi er litt som medisin? Pakkeforløp for kreft er inspirasjonskilden til pakkeforløp for rus og psykiske lidelser.
Er skjemaer og kartleggingsinstrumenter i ferd med å bli psykologens blodtrykksapparat og stetoskop? Tror vi at vi tilbyr objektive målinger og entydige diagnoser som kan behandles med en standardisert behandling?
Som psykologer står vi foran mange krevende utfordringer både når det gjelder upresise måleinstrumenter og uklar effekt av ulike behandlingsmetoder. Sammenligner vi for eksempel effekten av ulike metoder finner vi oftere større forskjeller innenfor metoden enn mellom de ulike metodene.
Forskning viser at behandlingen virker, men det finnes ikke noen «metodevinner». Det flere studier viser er at noen psykologer, helt uavhengig av metodene er bedre terapeuter og får bedre resultater enn sine kollegaer.
Den kjente psykoterapiforskeren Wampold lister opp flere faktorer som kjennetegner de gode behandlerne, han eller hun er vennlig, kunnskapsrik, lyttende, og kan samarbeide med pasienten om mål og metoder. Han legger til at lang erfaring ikke er noen garanti for (god) kvalitet.
Mister vi vår nysgjerrighet til å se det unike i hver eneste pasient, mister vi også grepet på det vi holder på med. Mister vi vår faglige frihet, trygghet og troen på vår psykologiske kompetanse, svikter vi vårt samfunnsoppdrag. Og enda viktigere: Vi svikter våre pasienter.
Fortsetter vi med dagens prosedyrekjør er jeg redd vi mister det unike som betegnes som psykoterapi. Andre yrkesgrupper vil være bedre egnet til å gjøre jobben. Den engelske psykiateren A. Bateman påpeker, som sant er, at annet helsepersonell er bedre til å følge prosedyrer enn psykologer – i tillegg er de billigere for helsevesenet.
Kari Lossius
Kari Lossius Psykologpraksis 