Vi som tilhører arten homo sapiens har fått utdelt en helt fantastisk hjerne. Den tillater oss å løse problemer og samhandle på måter som bare mennesker kan. Vi kan lage logiske slutninger, utføre og evaluere kompliserte oppgaver, analysere og forsøke å forstå sosiale situasjoner.
Mennesker mentaliserer, og dette er vi mye bedre til enn alle andre dyrearter. Veldig forenklet kan vi si at det å mentalisere er å forstå den andre fra innsiden og se selv fra utsiden. Vi fortolker etter beste evne andres handlinger og væremåter, hva er deres intensjoner, meninger og følelser. Gjennom samhandling utvikler vi oss, vi lærer at andre er til å stole på, vi kan nyttiggjøre oss andres erfaringer, at det finnes nyanser og ulike måter å forstå virkeligheten på.
«Hva skjedde egentlig i bursdagen til onkel Hans, hvorfor ble stemningen så dårlig, det var jo så kjekt i begynnelsen».
Hvis vi går igjennom bursdagsdramaet i etterkant vil vi ofte oppdage at det ikke er en, men flere ulike teorier om hva som egentlig skjedde på den kvelden, hvem sa hva og hvorfor ble det sagt på denne måten.
I tillegg til avanserte kognitive operasjoner er hjerne vår laget for at vi skal overleve og føre arten videre. For å sikre vår videre eksistens må hjernen raskt kunne reagere når vi er i fare. I tillegg må den kunne benytte strategier som beskytter oss.
Vanligvis finnes det tre alternativer, vi kan flykte, krige og «spille død» eller bli lamslått som denne responsen også heter. Når denne delen av hjernen, også kalt «overlevelseshjernen», kobles inn skal den ha forrang fremfor den «lærende hjernen» som sysler med kloke tanker og refleksjoner.
Hvis du er alene ute på de afrikanske savannene og det kommer en løve i fullt firsprang mot deg er det ikke tid til å reflektere over hva som skjer. Du tenker ikke: «Jøss det var en stor løve, lurer på hvorfor den springer så fort, mon tro om den er sulten, og hvorfor den kommer rett mot meg….». Du tenker mest sannsynlig ikke så mye, du handler, enten skyter du løven eller springer for livet. Uten fryktresponsen hadde du ikke overlevd.
Hjernens veksling mellom å overleve og å lære fungerer ganske godt for mange av oss, men ikke for alle. For noen er «overlevelseshjernen» skrudd på mesteparten av tiden. Denne kroniske krigstilstanden er ofte forårsaket av store psykiske belastninger eller traumer. Hvis vi blir utsatt for mishandling, overgrep, mobbing eller andre belastinger erfarer vi at verden er farlig, at mennesker kan skade oss, at ingen er til å stole på og at det ikke er mulig å be noen om hjelp.
Dette kan følge med oss i mange år lenge etter at de konkrete hendelsene har stoppet opp. Det er med andre ord ikke dårlig vilje eller lav moral som gjør at mange ikke orker å gå inn i kantinen sammen med de andre, bidra med konstruktive innspill på fagdagen eller makte å «stå opp om morran». Det er vanskelig å tenke klart når frykten tar overhånd og derfor er det lite hensiktsmessig å be vedkommende om å ta seg sammen. I tillegg til belastningen over å ikke mestre det som andre opplever som selvfølgeligheter utvikler mange invalidiserende selvforakt og dyp skam.
«Jeg føler meg fullstendig ubrukelig. Når jeg sitter her og snakker om å spise lunsj i kantinen så vet jeg jo er det ikke er farlig og jeg at mine kollegaer ikke vil skade meg, men når jeg står der i døråpningen og skal inn til alle disse menneskene får jeg helt panikk, det suser i hodet og jeg tenker at nå får jeg et hjerteinfarkt og jeg kommer til å dø. Jeg vet at dette henger sammen med mobbingen jeg opplevede på ungdomsskolen, men tankene blander seg sammen, jeg blir så redd og alt blir bare kaos».
I løpet av livet vil de aller fleste av oss oppleve belastninger som kan sette oss mentalt ut for en kortere eller lengre periode. Da er det viktig å holde fast på at du mest sannsynlig hverken er dum eller gal, men at mestringsstrategiene dine er dysfunksjonelle og ineffektive. Det aller viktigste du kan gjøre da er å finne noen å snakke med, dele dine tanker og bekymringer for denne «krigen» ofte alt for mektig til at du kan kjempe helt alene.
Kari Lossius
Kari Lossius Psykologpraksis 