Noen ganger gruer jeg meg når jeg åpner avisen eller hører på radioen om sånne som meg. Jeg er nemlig psykolog og jobber «privat», uten noen form for offentlig støtte. Det verserer noen vanvittige beskrivelser i det offentlige ordskiftet om oss som tilhører denne gruppen. Her omtales vi som «helseprofitører» og «bendelormer», og vi får til tider også ansvaret for å rasere det offentlige helsevesenet.
Vi vet at vellykket behandling fordrer at alliansen mellom terapeut og pasient er trygg og taushetsbelagt. Når hjelpesøkende atferd blir sanksjonert og fortroligheten brytes, vil de fleste vegre seg for å oppsøke behandling. Plikten om å melde etter subjektive vurderinger av pasienters rusmønsterinntak setter behandlingsalliansen i en krise, og kan svekke pasientens tillit til at det hjelper å kontakte helsevesenet med psykiske problemer. Verre er det at hele pasientpopulasjoner med rette kan bli redd for konsekvensene av å søke hjelp.
Ville du som kvinne deltatt i en gruppebehandling med syv menn, om din livshistorie handlet om vold, overgrep og rus? Minste etiske standard burde være at man ikke utsetter andre for en behandling man selv ikke vil ha.
Regjering gikk til valg på at det skulle være «vanlig folk sin tur». Sjelden har et slagord gitt mer bismak. For nå får vanlig folk, som befinner seg i en svært sårbar livssituasjon, færre muligheter til å velge hvor de skal motta en behandling som kan være helt avgjørende for resten av livet deres.
Kari Lossius Psykologpraksis 