– Nå er det for sent å si unnskyld

Ungdomstiden var ganske vill. Nå brenner psykologen for tryggere ruspolitikk.

Det første Rebekka Lossius (32) tenkte da hun fant faren sin død var: Nå er det for sent å si unnskyld.

– Rebekka Lossius, du er psykolog, har jobbet med unge og rusproblematikk og er styreleder i Foreningen Tryggere Rusmisbruk avdeling Vestland.

– Nei, tryggere ruspolitikk!

– Sa jeg tryggere rusmisbruk?

– Eh, ja.

---

Dialogen mellom programleder Fredrik Solvang og Rebekka Lossius på direkten i NRK-programmet Debatten tidligere i vår skapte latter i studioet.

Temaet var regjeringens nye rusreform. I den er det foreslått at bruk og besittelse av angitte doser narkotika ikke skal straffes.

Rebekka Lossius hadde nettopp blitt valgt til leder av vestlandsavdelingen av foreningen. Nå skulle hun representere tilhengerne av rusreformen.

– Det var min første tv-opptreden. Jeg var livredd, men tenkte at jeg bare måtte si ja.

Redselen var ikke lett å oppdage på skjermen. Rebekka Lossius virker trygg og mild, kjører Tesla, bor i et av byens finere strøk – og stemmer Rødt. Som tenåring festet hun hardt. 19 år gammel ble hun mor.

Modig og brennende engasjert. Slik beskrives hun av Ina Roll Spinnagr, lederen i Foreningen Tryggere Ruspolitikk. Spinnagr er en av flere i det som begynner å bli en hær av bergenske rusreformforsvarere, der Sondre Hansmark i Unge Venstre også er med. Lossius sier hun ikke kjente noen av de andre rusreformistene på forhånd.

Hennes engasjement for ruspolitikk startet for alvor da hun hadde praksis på Helse Bergens avdeling for rusmedisin på Tertnes.

Hun oppdaget hvor ufordelaktig rusmisbrukere blir omtalt, også av folk som jobber med dem. Hvor lett de stigmatiseres. Og hvilke konsekvenser det kan få å snuble tidlig i livet.

Å ransake og straffe unge slik det hittil har vært praktisert, kan forme identiteten til et ungt menneske. Det kan få veldig alvorlige konsekvenser, mener Lossius.

– Jeg har også jobbet i PPT. Der så jeg hvor fort en ungdom kan stemples som farlig når hele skolen vet at politiet har tatt eleven med stoff.

Hun ser ikke bort fra at engasjementet har smittet fra moren, psykolog Kari Lossius, som var klinikkdirektør ved Bergensklinikken før hun etter en del tumulter sa opp og startet egen praksis.

– Mamma er et forbilde, jeg har lært masse av henne. Blant annet når det gjelder perspektiv. Hun lærte selv av sin far at du sparker aldri nedover.

De svakerestiltes perspektiv tar datteren med seg i jobben som psykolog. Hun er ansatt ved Solli distriktspsykiatriske senter, der hun skal i gang med spesialisering innen voksenpsykologi. Ruspolitikk jobber hun med på fritiden.

Ved middagsbordet i familien Lossius diskuteres det enten fag eller politikk. Ifølge Rebekka er familien full av sosialister.

– Nå har mamma funnet seg en Høyre-mann, så nå har vi litt mer debatt rundt middagsbordet. Det har vi godt av.

Mor og datter er enige om at å avkriminalisere bruk av narkotiske stoffer er veien for at flere skal få hjelp. Hjelp, ikke straff, er mottoet til rusreformens tilhengere. Motstanderne er redde flere unge vil prøve narkotiske stoffer om brukerdoser ikke lenger er straffbart.

– Hvor sikre er dere på at avkriminalisering ikke vil øke bruken?

– Kartlegging i ulike land har ikke vist økt bruk der det er avkriminalisert. Det er logisk å tenke at rusbruken vil øke ved avkriminalisering, men når studier tyder på at den ikke gjør det, må vi ta det til oss.

– Ser du noen motforestillinger mot eget standpunkt i russaken?

– Jeg har hatt mange motforestillinger. Jeg var selv mot avkriminalisering i starten av studiene. Så begynte jeg å lese mer og endret gradvis syn.

– Narkotika er så mangt. Er du for legalisering av for eksempel cannabis?

– Nå jobber vi primært for avkriminalisering, som ikke er det samme som legalisering. Jeg mener at rusreformen vil løse noen viktige problemer med norsk ruspolitikk, men ikke alle. Vi vil fremdeles ha et stort, svart marked hvor rusmidler flyter fritt og der ungdommer har lettere tilgang enn noen gang før. Legalisering er en måte å regulere dette på, men jeg er usikker på hvordan det i så tilfelle skulle organiseres.

Uavhengig av rusmiddel – utenforskap og å ruse seg i ensomhet er det farligste, mener hun.

– Jeg ville vært mer bekymret for mangel på sosial tilhørighet enn om en ungdom hadde røykt en joint med venner.

Det er lurt å være ærlig med ungene, understreker psykologen.

– Hvis vi sier at cannabis er like farlig som heroin, tror de ikke på oss. De finner jo informasjon på internett.

Psykologforeningen er for regjeringens forslag til rusreform, mens legeforeningen er skeptisk. Og bare 22 prosent i befolkningen støtter reformforslaget fullt og helt, ifølge en spørreundersøkelse publisert i Klassekampen.

3. juni skal reformen behandles i Stortinget. Rødt, SV og MDG sier ja, mens Ap er delt og blir tungen på vektskålen.

– Alt avhenger av Arbeiderpartiet.

– Så nå skal du rundt og snakke politikere til det du mener er fornuft?

– Nei, jeg er ikke så flink på aktivisme. Jeg kan gjerne skrive kronikker, men å ringe og ta kontakt, er ikke helt min greie.

En av kronikkene hun har skrevet, handlet også om farens antatte selvmord.

Foreldrene ble skilt da hun var 14. Hun beskriver sitt forhold til faren som nært og begynner å gråte straks han nevnes.

– Det første jeg tenkte, var at nå var det for sent å si unnskyld.

Hun snakker om den tunge dagen for drøyt to år siden, januarmorgenen hun fant faren død.

Hun hadde kjeftet på ham like før. Nå svarte han ikke på telefonen.

Lossius fant ut at hun måtte se til ham. Da hun sa det til moren, fikk hun beskjed om ikke å dra alene.

Hun er veldig glad for at storesøsteren Agnete Lossius var med da hun dro hjem til faren denne dagen. I likhet med eldstesøsteren Hanne Heszlein-Lossius, er også Agnete lege.

Hun kunne raskt konstatere at faren var død.

Faren slet i perioder med tunge tanker. Men å finne ham død i sengen, i det som etter all sannsynlighet var et selvmord, kaller hun et sjokk hun vanskelig kan beskrive.

– Jeg kjente meg ekstremt ensom i verden da det skjedde. Men etter noen dager, da Agnete og jeg la oss i sengen og holdt rundt hverandre, kjente jeg for første gang at dette skulle jeg klare å komme meg gjennom. Vi var to om det, så det ble ikke så ensomt likevel.

Hun tørker tårene og sier hun ikke hadde trodd hun skulle gråte så mye når hun fortalte dette. Sorgen og savnet er ennå så stort.

Faren var også psykolog, men søkte ikke hjelp.

Det gjorde hun selv. Etter sjokket bestilte hun time hos psykolog.

– Jeg tok kontakt med en psykolog i hovedsak på grunn av skyldfølelsen. Tanker om at jeg ikke skulle ha kjeftet, at jeg skulle gjort mer og dratt hjem til ham før, plaget meg. Skyldfølelsen var helt forferdelig.

I kjølvannet av selvmordet til Ari Behn senere samme år, syntes hun det var så mye oppmerksomhet på hva vi gjorde feil. Det virket som om alle skulle påta seg kollektiv skyld. Det må vi slutte med, mener hun.

Skyldfølelse plager mange pårørende. Da hun skrev om farens selvmord, handlet det om behovet for lavterskeltilbud og lettere tilgang til hjelp.

Hun etterlyser også mer systematisk oppfølging etter selvmord og selvmordsforsøk. Og større åpenhet. Lossius merker at det fortsatt er skambelagt.

Sier hun sannheten om farens død, blir det ofte kleint. Folk beklager at de spurte.

– Det er jo helt greit å spørre, det blir ikke mindre virkelig for meg at jeg ikke sier det høyt.

Mens hun snakker kommer Aesha (12) og Ibo (11) hjem etter tur. De er aktive barn som er mye ute i området rundt Haukeland skole for å spille fotball og møte venner.

De kalte morfaren nonno, bestefar på italiensk, og vet også hvorfor han døde.

Fra Rebekka selv var i 12-årsalderen, dro familien årlig på ferie til Italia. Her lærte hun seg italiensk, ble forelsket og etter hvert uplanlagt gravid som 18-åring. Og på nytt igjen året etter.

Det ble slutt med barnefaren da minstemann var ni måneder.

– Fordi jeg ble så tidlig gravid, var jeg veldig bevisst på jeg skulle klare dette selv og ikke overlate ansvaret til andre. Og det klarte jeg, med litt hjelp fra mamma når jeg måtte jobbe. Hun bodde jo i etasjen over den gang.

Barnas far bor nå i Italia. Rebekka lever som alenemor. Livet dreier seg om barn, jobb og litt trening eller Fortnite på Playstation. Hun ble hektet av sønnens spilling. Nå har hun fått med en venninne til å spille etter barnas leggetid.

For noen år siden flyttet storesøster Agnete og mannen inn i etasjen over. De treffes daglig. Søsterens treåring kommer ofte ned på besøk.

– Det er veldig koselig. Selv om leiligheten vår er litt liten, kan jeg nesten ikke flytte fra dette fellesskapet.

En regnvåt marsdag, rett før den nye koronainnstrammingen trer i kraft, møtes de to familiene til pastamiddag i husets øverste etasje.

– Rebekka er god til å lage indisk mat, sier storesøster mens hun kutter gulrøtter til bolognesesausen.

– Men det er Agnete som er husmoren her i huset. Hun strikker og baker kaker og lager alt fra grunnen, repliserer lillesøster.

Den ganske ville ungdomstiden for lillesøster Lossius resulterte i dårlige karakterer på videregående. Hun måtte ta opp igjen en del fag.

Fordi hun levde såpass uansvarlig som tenåring, føler ikke 32-åringen at hun har gått glipp av noe.

– Jeg raste tidlig fra meg.

– Du har klart deg bra med tanke på at du var alenemor til to barn allerede som 20-åring og deretter utdannet deg til psykolog, sier Agnete Lossius.

Rebekka Lossius mener hun, som er litt distré, ble mer strukturert av å ha barn som student. Men hun synes det er synd at man må ha omtrent over seks i snitt for å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi.

For hadde det ikke vært greit med flere psykologer med litt broket livserfaring?

– Har du noen planer for fremtiden?

– Nei, jeg har fint der jeg er nå.

---

Skrevet av og publisert i BT Magasinet 9. april 2021 av Cathrine Krane Hansen og foto av Jannica Luoto.