Vi flommes over med påstander om hvor late og slappe våre medmennesker er blitt.
For det er stort sett de andre det handler om; det er de andre som teller hvor mange egenmeldinger de har igjen, slik at de kan ta seg en fridag. Det er de andre som smisker til seg en sykemelding eller til slutt en uføretrygd. Det er de andre som ikke tåler en støyt, som får angst og går til sengs bare noen puster litt hardt på dem.
Sist ute var en ung mann, Ruben Røsten i BT 16. april, som fortalte om slasker med ikke ekte, alvorlige diagnoser som frarøver skikkelige syke sine behandlingsplasser. Han lot oss imidlertid få vite at han var en av dem som hadde prøvd livets harde realiteter, men siden livet ikke er for pyser, tok han seg bare sammen, og vips var han «fit for fight». Hurra!
For han er ikke slik som resten av røkla, de som ikke makter å stå opp om morgenen, de som sliter med angst eller en udiagnostisert ADHD, de som forteller at det er vanskelig å finne en mening med livet – og som føler seg alene og ubrukelig.
For mange av disse er ikke tilstanden så alvorlig at de får innvilget en rett til behandling i det norske offentlige helsevesenet, så det er med andre ord ingen fare for at de stjeler behandlingsplasser fra «de ekte syke». Denne gruppen tar sjelden kontakt med behandlingsapparatet, og gjør de det, må de betale for den hjelpen de får.
Jeg har jobbet som psykolog i over 40 år og møtt mange tusen mennesker. Jeg har til gode å møte noen som var pysete, slaskete eller bare late. Jeg har møtt mange som forteller at de ikke har sovet eller spist dager i forveien fordi de gruet seg til å komme til meg, at terskelen til kontoret mitt opplevdes som høyere enn veien til månen.
De siste tiårene er det heldigvis blitt litt mer akseptabelt å snakke om følelser, psykisk helse og livskvalitet. Til og med menn som har bikket 50, makter nå å ta kontakt og kan be om en samtale om det som virkelig er plagsomt. Det kan være å ikke få sove om natten fordi angstanfallene er verst når det er mørkt ute, eller bekymringen for at piller eller alkohol er i ferd med å ta balletak på en, om ensomhet eller redsel for å møte kolleger på jobben neste dag.
Andre bruker timer på å bearbeide skammen over at de har fått innvilget uføretrygd, for hva vil venner nå si, og hvordan skal de forholde seg til alle dem som mener at nå må det bli slutt med å sy puter under armene på disse trygdede.
Tenk om disse som løfter pekefingeren og sier at «nå går alle på trygd», hadde fått en dose av den skammen mine pasienter kjenner på når uføresøknadene deres er innvilget.
Eller de som mener at «nå vil alle ha en ADHD-diagnose», var vitne til uroen og ubehaget av å ikke få hjelp, om hvordan det er å ha 100 ulike radiokanaler på i hodet samtidig.
Da jeg startet å studere psykologi for over 40 år siden, sa min far at dette måtte jeg ikke gjøre. Han mente at psykologer ikke var riktig vel bevarte, siden de levde av å snakke om følelser og menneskelige svakheter. Heldigvis har verden endret seg.
I dag vet vi at følelser ikke handler om svakhet, men livsviktige signaler som hjelper oss til å overleve og orientere oss i denne komplekse verden. Derfor er det smart å kjenne etter hvordan vi har det og lytte til de signaler hodet og kroppen gir oss. Det er ikke syting eller tegn på svakhet at vi noen ganger erkjenner at vi trenger hjelp for å få litt orden på kaoset.
Dumskap er å tenke at jeg skal makte alt alene, at ingen skal vite hvordan jeg har det, og det mest toskete er å sparke på dem som strever med små eller større utfordringer.
– Kari Lossius, først publisert i BT
Kari Lossius Psykologpraksis 