Hva i all verden skal man svare, når «det riktige svaret» er et sjansespill? «Voldens lov» er ubarmhjertig. Slag kan binde henne sterkere og sterkere til mannen som skader henne.
Av Kari Lossius og Rebekka Lossius
De var kjærester i noen år. Det som startet med subtil kritikk av klesplagg og fritidsaktiviteter, hadde endt opp med brukne ribbein, knust kjeve og altfor mange timer på legevakten.
Hun hadde forsøkt å unngå unødvendige provokasjoner, men det var ikke alltid like lett å monitorere sinnet hans.
En stadig mer impulsiv aggresjon, etterfulgt av timevis med selvransakelse, hadde gjort henne bevisst på regler som kunne redusere antall slag og spark:
Kaffen måtte være klar når han våknet. Husk å smile når du sier «god morgen». Han liker at jeg stryker skjortene hans, og blir misfornøyd når jeg snakker for lenge i telefonen med søsteren min.
Etter hundrevis av reparasjoner, hadde hun lært at deler av ansvaret lå på hennes skuldre.
Historien er fiktiv, men baserer seg på de mange erfaringene vi har hørt fra voldsutsatte kvinner som søker terapi.
Forskning har dokumentert hvordan vold binder relasjoner. I begynnelsen blir enkelte episoder av mishandling forstått som en feiltakelse som aldri skulle ha skjedd.
Gjentatte episoder med ulike former for vold, verbal og emosjonell mishandling, fysisk, materiell eller seksuell vold, skaper med tiden endringer i kvinnens kognisjon.
Fra å tenke at volden var en uakseptabel handling som bare ett menneske hadde ansvar for, skapes en oppfatning om at de er to om å skape reaksjonene; med mindre hun tar grep for å redusere alt som kan trigge aggresjonen hans, kan vold finne sted.
Samtidig dannes et dypt emosjonelt bånd i perioder med reparasjon, kjærlighet og omsorg. «Voldens lov» er ubarmhjertig. Slag kan binde henne sterkere og sterkere til mannen som skader henne.
Selv om det ikke er noen entydig vei ut av de voldelige relasjonene, kan mange med riktig hjelp frigjøre seg fra maktutøveren. Akuttmottak, krisesentre og behandling kan gi kvinner ekstra drahjelp for å komme ut av en voldelig relasjon.
Mange vil trenge lang tid i behandling for å finne svar på spørsmål som hvorfor hun stadig gikk tilbake, hvorfor prøvde hun å tilpasse seg galskapen og hvorfor lyttet hun ikke til alle advarslene hun fikk underveis?
Dyp selvforakt, skam og skyldfølelse er vanlige reaksjoner på å bli utsatt for partnervold.
Veien tilbake til en normal hverdag kan være lang og krevende, men heldigvis er det mange som klarer å flytte ansvaret for volden over på voldsutøveren. Å ta motet til seg for å anmelde volden, kan være et signal på at det har skjedd en viktig endring i voldens kognisjon.
Hun har nok av bevis: Røntgenbilder og journal fra legevakten, politiets loggføring av en utrykning klokken fem en lørdags morgen, vitner som kan fortelle om mishandlingen. Det går tre måneder, seks måneder, tolv måneder, halvannet år.
Og ingenting skjer.
Vil hun vinne igjennom? Sannsynligvis ikke. Over 70 prosent av partnervoldssaker ender med henleggelse. Kun 1 av 20 som anmelder vold i nære relasjoner vil oppleve at saken ender med domfellelse.
Noen kan oppleve en slags form for oppreisning gjennom å søke om voldsoffererstatning. Men dersom politiet har kodet saken som «kroppskrenkelse», har ikke kvinnen noe krav på å få erstatning for volden hun har blitt utsatt for.
Gjennom henleggelser og avslag kan selvforakten våkne til live igjen, og denne gangen med dobbel styrke. «Jeg ble ikke trodd.» Opplevelsen mange går med, er at rettsapparatet har bekreftet at han ikke gjorde noe galt.
Terapien er tilbake til start, hvor man skal finne veier for å tilgi seg selv, akseptere gjentatte nederlag og hjelpe henne med å forstå at hun er langt ifra å være alene om disse erfaringene.
«Bør jeg anmelde?» spør hun. Hva i all verden skal man svare, når «det riktige svaret» er et sjansespill med 95 prosent sannsynlighet for å tape?
Først publisert i ba.no
Kari Lossius Psykologpraksis 