«Rusreformen» mangler enhver form for nytenking

Den høyeste prisen for kunnskapsløs ruspolitikk betales med ekte menneskeliv.

Av Rebekka Lossius og Kari Lossius, først publisert i BA.

Fredag 25. oktober klarte regjeringen endelig å levere første del av en såkalt «forebyggings- og behandlingsreform» som har latt vente på seg i tre hele år. En helhetlig reform var det likevel ikke. Dette var bare del én om hvordan rusproblematikk skal behandles. Del to, som handler om hvordan brukerne først skal straffes, lanseres ikke før våren 2025.

Det burde være rimelig å forvente at vi nå skulle få en grundig og forskningsbasert rapport om regjeringens planer for implementering av effektiv, kunnskapsbasert og trygg rusbehandling.

Ikke minst kunne det vært presentert noen tanker om hvordan helsetjenestene kan forebygge rusproblemer, eller hvordan det norske samfunnet kan innrettes for å bedre livskvaliteten til mennesker med rusutfordringer, og ivareta ungdom som strever i livet.

«I stedet for avkriminalisering vil regjeringen styrke helse- og behandlingstilbudet til rusavhengige pasienter», var helseminister Kjerkols lovnader i februar.

Et av Arbeiderpartiets hovedargumenter mot Solberg-regjerningens rusreform, var nettopp at den overså kapasitetsmangel i behandlingsapperatet. Med dette som bakteppe burde vi kunne forvente at AP/SP-regjeringen i det minste var opptatt av å styrke kapasiteten.

Samme dag som Jan Christian Vestre og Emilie Enger Mehl stilte til pressekonferanse for å presentere den nye «rusreformen», protesterte fagfolk og brukere mot nedleggelsen av 100 behandlingsplasser i Helse Sør-Øst.

«For å få den helsehjelpen de trenger, forventes det at pasientene er både lydige og disiplinerte.»

Det er ikke til å stikke under en stol at den øverste ansvarlige er helseministeren. Riktignok har Vestre overtatt Kjerkols plass i regjeringen etter en plagiatskandale, men det må også sies at to år tidligere hadde den daværende helseministeren frydefullt kvittet seg med 200 behandlingsplasser ved avviklingen av fritt behandlingsvalg.

Tverrfaglig spesialisert rusbehandling opplever en dramatisk nedbygging av døgnbehandlingsplasser, og fagrådet anslår at ca 400 plasser vil forsvinne. Samtidig har antall narkotikautløste dødsfall ikke vært høyere på tyve år. Dette er realiteten når regjeringen, med et pompøst utkast som synes å være skrevet av rådgivere som aldri har tilbrakt en dag «på gulvet», forteller oss at de hever kvaliteten i behandlingen av rusmiddelavhengige.

Den såkalte «rusreformen» mangler enhver form for nytenking. Flere LAR-tiltak og brukerrom er selvsagt velkomne, men dette er tiltak som har stått på agendaen i årevis og er langt fra banebrytende. «Reformen» retter seg mot en pasientgruppe som underlegges et strengt regime der livsviktige medisiner kan bli fratatt dem som ikke følger retningslinjene til punkt og prikke. For å få den helsehjelpen de trenger, forventes det at pasientene er både lydige og disiplinerte.

Hvor er tiltakene rettet mot dem som har begynnende, men alvorlig rusproblematikk? Hvor blir det av tenkingen om psykoterapeutisk behandling og gode miljøterapeutiske tiltak? Gikk dette med i dragsuget sammen med de hundrevis av behandlingsplassene som forsvinner?

Det juridiske vedlegget venter vi som sagt enda på. «Del 2: Straff til du trenger helsehjelp» kommer senere. Det er lett å forstå at Vestre vegrer seg for å legge frem denne delen. Det må være en kraftig kognitiv dissonans i å påberope seg et oppgjør mot stigma og diskriminering mot brukere av ulovlige rusmidler i første setning, for så å presentere innskjerpelse av straff mot den samme gruppen i neste.

Regjeringen har hatt en eksplisitt ambisjon om å overlate forebyggingsbiten til politiet. Et eget utvalg ble satt ned for å lete etter juridiske smutthull som kan gi politiet muligjeten til å benytte inngripende tvangstiltak, særlig mot unge mennesker.

Dette skjer til tross for at det er veletablert kunnskap at barn og unge er særlig sårbare for langvarige, negative reaksjoner på straff, og selv om vi vet at to tredjedeler av dem som befinner seg i nødsituasjoner i forbindelse med ulovlig rusmiddelbruk avventer, eller unnlater å kontakte nødetatene fordi de er redde for å bli straffet.

Vi antar at regjerningen er klar over at 64 unge mennesker mellom 15-29 år døde av overdose i 2023. Straffetrusselen er en av de viktigste hindringene for hjelpesøkende atferd, både i akuttsituasjoner og i situasjoner der et menneske har behov for kontakt med hjelpeapparatet for å hanskes med et vedvarende rusproblem.

Regjeringen fortsetter å ignorere de tyngste internasjonale fagmiljøene som ber oss innstendig om å behandle barn som bruker ulovlige rusmidler som ofre, i stedet for å anse dem som kriminelle forbrytere. Resultatene av denne ikke-reformen blir dyrekjøpte og de skjer på Arbeiderpartiets vakt.

Kanskje kan helseforetakene spare noen kroner på å legge ned veldrevne behandlingstilbud. Kanskje kan midlene overføres til politiet for innkjøp av batonger som brekker opp kjevene til de som nekter å avgi spyttprøve. Den høyeste prisen for kunnskapsløs ruspolitikk betales med ekte menneskeliv.