Kari Lossius tok muntlig eksamen i stedet for beroligende medisin da hun lå på fødestua med rier. Og i stedet for å ta sluttpakken og «holde kjeft», tok hun kampen mot arbeidsgiveren.
– Jeg var helt på gråten da flyet landet på Kvernberget.
– Alt er helt likt, og samtidig helt forandret. Tilknytning og opphav kan bety så
mye at det nesten er litt rart.
Og dialekten røper at Kristiansund ikke nødvendigvis er den eneste byen Kari Lossius (67) har en tilknytning til: Hun høres mest ut som en bergenser – med et lite kristiansunder-preg. For eksempel sier hun fortsatt «æ», og ikke «eg».
– Jeg flyttet jo herfra som 20-åring, mens jeg har bodd i Bergen mesteparten
av mitt voksne liv. Men selv om alle i min nære familie bor i andre byer, er det
i Kristiansund jeg har røtter – jeg heier fortsatt på KBK, og ble veldig glad da
de rykket opp til Eliteserien igjen. Og noen ganger får jeg spørsmål om jeg er
fra Molde. Da blir jeg fornærmet.
Den tredje karrieren
Denne lørdagen er altså Lossius tilbake i byen hvor hun vokste opp, og
psykologspesialisten kommer rett fra foredraget hun nettopp har holdt på
biblioteket i Kristiansund: «Den bunnløse skammen».
– Kort fortalt handler det om kvinner med rusutfordringer. Det finnes lite
forskning på dette i forhold til menn med rusutfordringer – for eksempel når
det kommer til behandlingsmodeller og de som har både kvinnesykdommer
og problemer med rusmidler. Jeg har jo selv jobbet med kvinner og rus i
mange år, men hva vet vi egentlig om det?
– Noe av den forskningen som faktisk finnes viser at kvinner med
rusutfordringer skammer seg mer enn menn, og at kvinner blir møtt med
Flere fordommer både i samfunnet generelt og i møte med hjelpeapparatet.
Det er viktig at man forstår kompleksiteten – og det særegne – ved kvinner og
rus. Derfor var det veldig fint å se at det var fullt oppmøte i dag.
Foredraget ble arrangert av Kristiansund soroptimistklubb, Kristiansund
sanitetsforening og Kristiansund og omegn Røde Kors.
Lossius er engasjert når hun forteller. Og engasjementet er noe av det som
ennå holder henne i jobb.
– Jeg begynte å ta ut pensjon i august 2023, men likevel jobber jeg mye. Ikke
fordi jeg må, men fordi jeg vil.
– Dette er på en måte min tredje karriere. Jeg startet en privat praksis for
noen år siden, og det blir mange flyreiser i forbindelse med foredrag, kurs og
veiledning. Nå er jeg her, og snart skal jeg til Østlandet for å holde det samme
foredraget. Det er en lykke å være psykolog og å få styre meg selv. Det er
spennende, det er givende, og jeg kommer nok til å holde på så lenge hodet
holder.
– Oppveksten min var ingen tragedie
For å forstå Lossius’ lidenskap for psykologi og rusbehandling, må man gå
tilbake til barndommen og oppveksten i Kristiansund.
– Jeg hadde verdens kuleste pappa, og jeg ville aldri byttet ham ut. Han var
inspirerende og spennende, og han lærte meg hvordan man skal slåss for det
som er viktig. Men jeg er forbanna på ham for at han drakk seg i hjel.
Det fortalte Lossius nylig til Tidens Krav, i forbindelse med en sak hvor hun
uttalte seg som fagperson.
Saken handlet om hvordan alkohol er skadelig for både kroppen og psyken –
spesielt når man drikker mye og ofte.
Og Lossius hadde en alkoholavhengig pappa som døde for 30 år siden. Han
ble bare 60 år gammel.
– Når man hører om barn som har vokst opp i et hjem med en mor eller
far som ruser seg, så tenker man jo ofte at det er en tragedie. Men
oppveksten min var ingen tragedie, og det var heller ikke pappaen min.
Det som er trist, er at jeg mistet ham for tidlig.
Riktig nok finnes det ingen spor av tragedie når Lossius forteller om
oppveksten med moren, faren og storebroren. Først bodde familien i «bankhuset» i Langveien, før de flyttet til Trollsvingen på Gomalandet da Lossius var omtrent ti år gammel. Huset var både flott og stort – med en stor hage.
Faren jobbet i Nordmøre sparebank, og Lossius beskriver ham som «en vittig
og kreativ mann som ikke var redd for å utfordre autoriteter».
– Han leste aldri bok for meg på sengekanten, men han lagde de mest
fantastiske historiene – i lang tid trodde både jeg og de andre barna i gata at
han var verdens sterkeste mann, etter at han fortalte historien om den
gangen da han fanget elefanter i jungelen, svingte dem etter halen og kastet
dem langt av gårde.
– Og den ulydigheten min, den har han all ære for. Hvis noen sier at jeg
skal gå til høyre, går jeg til venstre. Han lærte meg også mye om
respekt: «Du har lov til å sparke, Kari, men aldri nedover. Bare
oppover», sa han til meg.
I motsetning til faren, var Lossius’ mor rolig og tålmodig.
– Hun var helt annerledes. Hun dempet nok mye av temperamentet hans –
og mitt, sier Lossius med et lite smil.
– De var en bra match. Faren min fikk nok lov til å få litt utløp, og det ville nok
vært vanskeligere med en annen partner.
Lossius forteller videre at hun også mistet moren sin altfor tidlig – bare fem
år etter at faren døde. Hun hadde et nært forhold til begge to, og hun husker dem som «verdens klokeste mor» og «en far det bare var kjempegøy å være sammen med».
– Det er nok kanskje en litt for «rosa» beskrivelse av dem. Og det er kanskje
fordi de døde så tidlig. Det var såpass traumatisk at det er mulig jeg sitter
igjen med et annet bilde enn det som faktisk var virkeligheten.
– Du har ingen dårlige minner med tanke på at faren din hadde
alkoholproblemer?
– Nei, det var ikke så veldig problematisk – jeg skjønte hva han gjorde,
men jeg ble ikke redd eller trist fordi han drakk. Jeg syntes bare det var
dumt.
Forelsket i studentlivet
Da Lossius var ferdig på gymnaset, ville hun bli fysioterapeut. Det var nemlig
en kort utdannelse, og hun var fast bestemt på at hun skulle flytte hjem til
Kristiansund igjen så fort som mulig.
– Det var det som var målet. Først hospiterte jeg på sykehuset i et halvt år
fordi jeg måtte ha praksis for å komme inn på fysioterapi-utdanningen, og så
jobbet jeg ved samme avdeling i et halvt år til. Året etter, da jeg var 20 år,
flyttet jeg til Bergen for å bli fysioterapeut.
Men det gikk ikke helt etter planen.
– Først tok jeg grunnfag i psykologi for å få tilleggspoengene jeg trengte for å
komme inn på utdanningen. Og jeg ble forelsket i studentlivet. Det var diskusjonene, gjengen som møttes og det spennende livet Lossius
forelsket seg i, og ikke psykologifaget – det skulle hun bli forelsket i senere,
ved enda en tilfeldighet.
– Det var så befriende, og jeg hadde det så gøy. Og da jeg var ferdig med
grunnfaget, ville jeg være student så lenge som mulig. Jeg fikk så gode
karakterer, og de to lengste utdannelsene jeg kunne velge mellom var teologi
og psykologi. Jeg hadde meldt meg ut av statskirken for lenge siden, så da ble
det valget åpenbart.
Lossius gikk altså ikke inn i psykologien med store ambisjoner eller det hun
selv kaller edle motiv, men da hun begynte på studiet ble hun «fanget av det
utrolig spennende feltet».
Men hun var også gravid.
Eksamen på fødestua
Dette var i 1980, og Lossius var 23 år gammel. Det fantes ikke noe
permisjonsordning for kvinnelige studenter – og hadde man fravær på grunn
av graviditet, fødsel eller som nybakt mamma, kunne man risikere å miste
studieplassen.
Hvis man ikke møtte til eksamen, ville man få «trøbbel».
– Jeg fant ut at jeg hadde termin rundt muntlig eksamen, da jeg skulle
forsvare en oppgave jeg hadde levert det første semesteret. Så jeg snakket
med dekanen – en feminist som var veldig opptatt av tilrettelegging for
kvinner – og fortalte henne om situasjonen. Svaret jeg fikk, var at jeg skulle
rekke eksamen uansett hva slags tilstand jeg var i. Det var ikke noe å
diskutere.
Og Lossius rakk eksamen – selv om fostervannet gikk natten før hun
skulle møte opp.
– Det var barnefaren som ringte komiteen og ba dem om å komme til
sykehuset. Jeg lå på fødestua da jordmoren var på vei inn med noe
beroligende medisin til meg, men så dukket de opp: Dekanen, en professor
og en lærer fra Oslo.
– De spurte hvor barnet var, og jeg sa jeg ikke hadde født ennå og at det var fem minutter mellom riene. Da fikk jeg til svar at vi måtte være raske.
Jordmoren ble rasende, og Lossius bestod eksamen.
– Og så ble min første datter, Hanne, født. Jeg var så fornøyd.
På «hyttetur» i seks år
Da Lossius var ferdig utdannet psykolog, fikk hun først en stilling som faglig
leder i Kristiansund. Hun stortrivdes i jobben, men etter halvannet år valgte hun å si opp og flytte til Stavanger.
– Mannen jeg var sammen med på den tiden hadde fått seg jobb der, så jeg
tok med meg datteren min og flyttet etter ham. Det var i Stavanger jeg først
begynte med rusbehandling, og det var så kjekt. Jeg syntes ikke det var noe
komplisert å jobbe med avhengighet, og der hadde nok faren min en
betydning – jeg hadde på en måte erfaring med det og forståelse for det, sier
Lossius og fortsetter:
– Det er så fint å få oppleve at mennesker klarer å stable seg på beina – å
komme seg tilbake i jobb og tilbake til familien – etter å ha vært helt
nedkjørte. Men det at jeg falt for selve faget, det var på grunn av Fanny
Duckert.
Lossius refererer til psykologiprofessoren som ifølge Aftenposten er «en av
landets fremste eksperter på behandling av alkoholproblemer». Lossius forteller videre at hun ble i Stavanger i seks år. Men da mannen hennes fikk ny jobb i Bergen, flyttet hun etter igjen – denne gangen med sine tre døtre.
– Det var som å komme hjem etter en veldig lang hyttetur. Jeg fikk meg jobb i
Bergensklinikkene, og der ble jeg i 25 år – og så smalt det.
Ikke redd, men fly forbanna
Lossius refererer til konflikten som førte til at hun sa opp stillingen som
fagdirektør ved Bergensklinikkene. Nå beskriver hun det hele som «en vanvittig situasjon»: Bergensklinikkene var en stiftelse som jobbet med rusbehandling. Klinikken hadde tre avdelinger og omtrent 300 ansatte – og rammeavtale med Helse Vest. I august 2018 ble både Lossius og klinikksjefen plutselig suspendert og bedt om å forlate arbeidsplassen umiddelbart.
Ledelsen mente nemlig at både fagdirektøren og klinikksjefen var ansvarlige
for feilrapportering som hadde ført til at Bergensklinikkene hadde mottatt for
mye penger fra Helse Vest.
– Vi har avdekket feil når det gjelder døgnrapportering. Vi har mistanke om at
man har unnlatt å skrive ut pasienter som har forlatt klinikken. Så langt ser
det ut til at avviket siden starten på 2017 kan være på rundt 1.000 døgn. Det
vil si mellom tre og fem millioner kroner, sa daværende styreleder i
Bergensklinikkene, Finn Konow Jellestad, til Bergensavisen i forbindelse med
saken.
Overfor Bergensavisen fortalte Lossius selv at hun nettopp hadde kommet
tilbake fra sommerferie da hun ble kalt inn til dette møtet.
– Jeg får høre at jeg er sparket. Jeg tenker at det var et mareritt. Dette er det
verste jeg har opplevd, sa Lossius den gangen.
Videre avviste hun alle påstandene overfor Bergensavisen:
– Det er helt absurd at dette blir sett på som svindel. Det er helt
uforståelig. Vi har fulgt alle prosedyrer.
– De er ustabile og orker ikke legge seg inn. Men vi gjør det vi kan for å
hente dem tilbake slik at de ikke skal dø. Derfor står sengene tomme en
stund. Det er ikke feilrapportering, men behandling av pasienter.
Både Lossius og klinikksjefen uttalte at de var klare for å gå rettens vei for å
få jobbene sine tilbake, men i desember 2018 ble følgende publisert i
Bergensavisen:
- Stiftelsen Bergensklinikkene trakk suspensjonene.
- Fagdirektøren og klinikksjefen valgte å si opp sine stillinger i Stiftelsen Bergensklinikkene grunnet faglig uenighet.
- Stiftelsen Bergensklinikkene mistenkte ikke at det lå mislige forhold til grunn ved rapportering, og skulle arbeide videre med rapportering på systemnivå.
Pressemeldingen var signert Lossius, klinikksjefen og ledelsen i Bergensklinikkene.
Ifølge Bergensavisen hadde flere ansatte ved Bergensklinikkene og
fagorganisasjoner uttrykt mistillit mot den daværende administrerende
direktøren – som hadde vært i stillingen i halvannet år da Lossius ble
suspendert – i forkant av konflikten.
Det skal blant annet ha blitt sendt flere bekymringsmeldinger til styret, hvor
de ansatte uttrykte misnøye med omorganiseringsprosessen
Bergensklinikken gjennomførte, i tillegg til at flere reagerte på hvordan
lederne ble behandlet. Norsk Psykologforening uttrykte også bekymring for
fagmiljøet overfor styret, og at foreningen fryktet omstillingsprosessene ville
føre til en «rasering» av det faglige.
Den daværende administrerende direktøren ønsket ikke å kommentere dette
overfor Bergensavisen.
– Det hadde nylig vært et skifte i ledelsen da dette skjedde. Og det ble gjort
endringer som jeg ikke kunne bli med på, utdyper Lossius overfor Tidens
Krav.
– Det var litt av en tid. Man kunne lese om denne krigen i aviser over hele
landet – og jeg ønsket å få min versjon av saken ut i pressen. Jeg hadde nok
gjort det enklere for meg selv hvis jeg hadde holdt kjeft, tatt imot sluttpakken
og gått.
Men jeg var så sint.
Og jeg ville at alle skulle få vite hva som foregikk.
– Du fikk beskjed om å gå til høyre, men valgte å gå til venstre?
Kari Lossius smiler lurt.
– Ja, nettopp – i slike situasjoner er jeg evig takknemlig for min far. Jeg
var ikke redd, men jeg var fly forbanna. Og den kampen der hadde jeg
tatt i dag også.
Økonomiske problemer førte for øvrig til at Stiftelsen Bergensklinikkene ble
historie i september 2019.
Tekst og foto: Helle Svanevik
Først publisert i Tidens Krav.
Kari Lossius Psykologpraksis 