Hva mener Helse Bergen med «langsiktige, strategiske vurderinger» i moderne rusbehandling?
I Bergen forsvinner nå senger, avdelinger og institusjoner innen rusomsorgen i et tempo vi tidligere ikke har vært vitne til. For noen år siden sa fagfolk innen rusbehandling «Se til Bergen» og mente at andre fagmiljø hadde mye å lære av oss. Det er historie.
Adm.dir. Eivind Hansen i Helse Bergen sier til BT 4. november at nedleggelsen av Solhaug i Klokkarvik begrunnes i ledig kapasitet. Han opplyser at av 127 senger har 34 senger i den offentlige rusbehandling i snitt stått tomme de siste to årene.
Dersom sengepostene har stått med normal bemanning, er kostnadene for disse tomme sengene i så fall oppunder 150 millioner kroner for disse to årene, om vi legger til grunn en døgnpris for en behandlingsseng på 6 000 kroner.
Hvordan er det mulig å ha så mange ledige sengeplasser i over to år? Hvor er det blitt av alle pasientene som sto i kø for å komme inn i ulike private klinikkene for bare ett til to år siden?
Hvordan kan vi forstå at beleggsprosenten i den offentlige rusbehandlingen ikke har økt når så mange døgnplasser både i det private og offentlige er lagt ned? Bergen har jo ikke løst sine rusutfordringer på de to siste årene, potensielle pasienter er på ingen måte forsvunnet.
En mulig forklaring kunne ha vært at kravet til å få døgnbehandling er strammet inn, men dette benektet assisterende fagdirektør Ola Jøsendal i Helse vest i BT 17. september i fjor.
Lederen for Avdeling for rusmedisin (AFR), Christian Ohldieck, begrunner i BT 4. november nedleggelser av behandlingsplasser ut fra «langsiktige, strategiske vurderinger», en begrunnelse som i både form og innhold konkurrerer med Språkrådets svadagenerator, og som ikke svarer på det mange av oss lurer på: Hvor er det blitt av de potensielle pasientene?
Det er også bemerkelsesverdig at ideelle og private institusjoner jeg er i kontakt med, som ennå ikke har blitt presset ut av feltet, melder om stor pågang av pasienter. Har de ikke fått tilbud i det offentlige, eller oppfatter de at disse institusjonene gir et bedre tilbud som de heller vil benytte seg av – selv om mange må dekke deler eller hele regningen selv?
Etter nesten 40 år i kontakt med mennesker med alvorlige rusutfordinger og ikke minst deres pårørende, har jeg ikke tall på hvor mange som har påpekt betydningen av gode døgninstitusjoner.
Her kan den enkelte få tid til å endre sine vaner, lære å forholde seg til andre mennesker uten å bruke rusmidler, håndtere tilbakefall uten å måtte avslutte behandlingen, møte mennesker i en tilsvarende situasjon som en selv og bli klokere på seg selv innenfor trygge rammer.
I terapi lærer vi å ta en å ta en «fot i bakken», lytte til den det gjelder, og sjekke om vi har forstått den andre. Forskning har viser at det er lett å fatte dårlige beslutninger når vi ikke lytter til dem det gjelder. Lytter Helse Bergen til sine fagfolk, brukergrupper og pårørende?
Helse Bergen må utdype hvilke «langsiktige, strategiske vurderinger» som er lagt til grunn for beslutningen – og hvilke konsekvenser reduksjonen i tilbudet vil ha for våre aller mest sårbare pasientgrupper som før har hatt behov for og stor nytte av hjelp og støtte.
Og nå er det desto viktigere, fordi mange institusjoner utenfor det offentlige behandlingsapparatet er i ferd med legges ned, takket være avviklingen av fritt behandlingsvalg.
Inntil Helse Bergen klarer å overbevise med om det motsatte, frykter jeg at det nå er mange personer med alvorlige ruslidelser i Bergen som ikke vil få den hjelpen de så sårt trenger.
Det er ikke lenger grunn til å se til Bergen.
Kari Lossius Psykologpraksis 